50 år i tro tjeneste

Skrevet av: Vibeke Scheel Aubert

– Jeg begynte som smører. Du begynte som maskingutt hvis du kom rett fra ungdomsskolen. Hadde du videregående, slik som jeg hadde, fikk du begynne som smører. Da var jeg 18 år.

– Det var rett ut i arbeidslivet. Jeg fikk være med på alt, vasking, stempelsjau, turbinoverhaling og rengjøring av spylebelte. Maskinene var store i volum, men små målt i antall hestekrefter. På den første Prinsesse Ragnhild var det store totaktsmotorer med nisylindermaskineri. Den var bygget på lesten til M/S Kronprins Harald som var det første moderne skipet med passasjerer og bilfrakt som gikk på linjen.

– Var du dagmann begynte du klokken 08.00 om morgenen og var ferdig klokken 17.00. Og så var det overtid da. Det var morsomst når det var noe praktisk storarbeid. Når det var stempelsjau var alle med, også chiefen var i kjeledress. Hvis det ikke var noe storarbeid på gang var det vasking og maling. Du ble lei av å vaske og male.

– Arbeidsklær som kjeledress, sko og verneutstyr fantes ikke om bord, det måtte du skaffe selv.

Det var også vanlig at den yngste delen av besetningen måtte delta på bakstørn. Én gang i uken skiftet smørerne sengetøy på alle lugarene til maskingjengen.

– Vi strippet alle køyer, samlet alt sammen med håndklær og ga de til oldfruen. Der fikk vi utlevert sengetøy til alle køyene og to håndklær til hver mann. På hovedbakstørn fikk vi hele dagen, fra kl. 08.00 om morgenen til 17.00 om ettermiddagen, til å vaske fellesområdene og skifte på køyene.

– Det var ingen vaskemaskiner til å vaske klær, men et vaskerom med håndvasker. En stamp som hang på veggen, eller skottet som det heter. Ved siden av var det tørkerom. Vi vasket alt selv. Da jeg var smører vasket jeg også kjeledressen til 1. maskinisten.

– Jeg hadde ikke vondt av det, det var en måte å lære å oppføre seg på.

Olav viser bilder av lugaren han bodde i på første Prinsesse Ragnhild i 1974. De bodde på tomannslugarer.

– Det var en annen ting som var veldig spesielt. Lunsj fantes ikke på skipene på den tiden. Det var frokost om morgen klokken 08.00, middag klokken 11.30 og kveldsmat klokken 17.00. Varmmaten ble servert i messa over disk. Kom du ett minutt for sent fikk du ikke mat, da var luken skalket.

– I messa var det kjøleskap, men det var ingenting i det. Vi holdt på å sulte i hjel noen av oss. Vi kjøpte mat på land og hadde på lugaren, og stjal mat fra dekksvaktene, forteller han.

– Da jeg kom på den andre Kronprins Harald var det en kjempeoverraskelse matmessig. Der var det velfylte kjøleskap i messa, og du kunne spise når du ville.

– Smørerhyren min i 1974 var 1 457 kroner i måneden. Overtiden på hverdager var 10 kroner og 30 øre i timen, søndager og helligdager var det 20 kroner og 60 øre. Smusstillegget var 2 kroner og 50 øre ekstra i timen.

Lønnsutbetalingene, eller trekk som det het den gangen, gikk inn på en bankkonto.

– I tillegg til var det pengeutdeling én gang i uken. Vi fikk kontanter som telegrafisten delte ut. Han kom med en stresskoffert og en pengeliste. Vi stod i kø og måtte kvittere på listen. 

– Når året var slutt gjorde de opp. I stedet for avspasering fikk vi fritidskompensasjon, feriepenger og ekstra feriepenger. 

– Hvis du gikk sjøvakt så tjente du opp ekstra fri hvis du jobbet i helgene. Gikk du dagmann tjente du også fri, fordi du jobbet litt på lørdag. Det samlet seg opp måned for måned. Det du hadde til gode da året var slutt, fikk du utbetalt.

– Alt var helt annerledes enn nå. Vi hadde ikke avspaseringssystem om bord. Første gang jeg jobbet om bord var jeg 13 måneder på Prinsesse Ragnhild med kun tre uker hjemme. Jeg hadde én uke fri på høsten, én uke i julen og én uke i påsken. Da måtte jeg bruke av fritidskompensasjonen min, feriepengene var ikke innbakt i lønnen slik de er nå.

Etter hvert kom avspaseringssystemet som ga mulighet til mer fritid.

– Da jeg kom tilbake etter maskinistskolen i 1977 var avspaseringsystemet innført, det var helt fantastisk! Da hadde vi i maskinen tre uker om bord og én uke fri.  De som jobbet på dekk vekslet mellom å ha tre uker om bord og én uke fri, og fire uker om bord og én uke fri. De som jobbet på hotellet hadde ingen avspasering før rundt 1980. Da kom ordningen med 20 dager på og 10 dager fri for samtlige om bord, som senere ble endret til 14 dager på og 14 dager fri.

– Det var mye mer festligheter og turer, velferden for handelsflåten var oppe og gikk. Vi hadde fotballag, dro på fotballturer og spilte fotballkamper i Hamburg, Kiel og Oslo.

– Siste året vi satset hardt chartret vi et fly fra Kiel til Gøteborg for å spille en viktig kamp for å sikre poeng til verdensmesterskapet.

– Med laget til den andre Kronprins Harald tok vi tre sølvmedaljer i VM for handelsflåten, og kronet det hele med en gullmedalje i 1980. Det var Hjallis som delte ut medaljen, det var gøy!

Velferden hadde flere tilbud til mannskapet.

– Vi hadde kino og fikk filmruller om bord. Det var telegrafist og en radiostasjon hvor vi kunne ringe enten over Tjøme radio eller Rogaland Radio, det var dyrt som bare det. Eller vi kunne gå på kaia i Oslo eller Kiel og ringe fra automat.

– Det var godt samhold og veldig sosialt. TV-signalene datt ut når vi kom til Færder fyr. Etter hvert fikk vi inn svenske signaler, og danske utpå kvelden. Det var mye snø på skjermen. Det var ingen TV på lugarene, den var i messa.

– Da det ble fast to skip på linjen hadde vi liggedager fra lørdag til søndag. Det ene skipet lå i Kiel og det andre i Oslo. Da arrangerte velferden blant annet turer til Hamburg, Hansateateret, dyreparker og fugleparker. Vi dro med buss hvor det lå ferdig en liten nistepakke på bussen med rundstykker og ølflaske, det var fryktelig moro.

Olav ble motormann som 19-åring, og etter hvert ble han 2. maskinist. Han har mye å fortelle om de gamle skipene og livet om bord. 

På brua hadde de kontroll på roret, men farten ble styrt fra maskinen. Skipene hadde samme toppfart som nå, litt over 22 knop.

– Da jeg ble motormann på Prinsesse Ragnhild fikk jeg manøvrere og starte den ene hovedmotoren. Det var ikke et kontrollrom som i dag, alt var nede i maskinen. Det het manøverdørken og lå i forkant av hovedmotorene, med en krakk å sitte på. Det var fysisk manøvrering av maskinene, start og stopp med de store hjulene, eller rattene, og en svær maskintelegraf.

– De kunne ikke styre farten på skipet fra brua. Hvis det var trafikk måtte de slå i telegrafen og den som var på manøverdørken måtte redusere kraften ut fra de signalene som var på maskintelegrafen. Det var ingen automatikk.

De hadde heller ikke hjelp av moderne styringssystemer ved ankomst og avgang.

– Vi hadde hjelp av en eller to slepebåter hver gang vil skulle legge til og fra kai.

Han husker også en annen oppgave han hadde som motormann.

– Det var ikke noen melkekartonger på den tiden, men melk på store spann som kom om bord i Oslo. To slike var plassert inne på kjølerommet. Det stod ikke skrevet noe sted, men det var jobben til motormannen å løfte spannene ut på dørken for koldjomfruen som jobbet i byssa. Det gjorde jeg hver morgen. Melken ble helt i dispensere i kafeteriaen som passasjerene kunne forsyne seg fra.

– Det var kun én heis på Prinsesse Ragnhild. Den gikk fra messeområdet, for der var slakteriet, og opp til byssa. Vi kalte grovkjøkkenet for slakteriet. Til sammenligning er det 19 heiser her om bord på M/S Color Fantasy.

Olav jobbet sammen med folk fra flere land.

– I maskinen jobbet jeg med en veldig hyggelig kar fra Ghana, Adjare. Så var det Santos fra Filippinene, Thomas fra Trinidad og flere fra Malaysia. På andre avdelinger var det kinesere på dekk, en japansk diskjockey, spanske matroser og tømmermenn, og tyskere og østerrikere som serverte. På kveldene satt flere av dem rundt et langbord når de spiste, gjerne på faste plasser. Geiteskinntasken med vin gikk rundt bordet, men det var ikke noe fyll.

– Det var mange folk fra ulike nasjoner som jobbet om bord, på folkemunne i Oslo ble de eldste skipene kalt for «Lille FN». Alle fikk norske hyrer.

– De første årene gikk vi langs danskekysten ned til Kiel. Vi seilte tett inntil Frederikshavn og så lysene i byen. Der Storebæltsbroen er nå var det ingen bro, men små ferger som fraktet passasjerer, biler og gods mellom Sjælland og Jylland. På Jyllandsiden var det en fin liten øy med et gammelt slott. Alt ble ødelagt da broen ble bygget, det ble fylt opp med store sandbanker. Da den tredje Kronprins Harald kom begynte vi å gå langs svenskekysten.

– Det har vært mange ulike avgangs-og ankomsttider. Da jeg begynte var det ankomst Oslo klokken 08.00 og avgang klokken 13.30. Og ankomst Kiel klokken 09.00. og avgang klokken 13.00. En periode var det også tidlig–avgang og sen-avgang. Det var de to siste Kronprins Harald og Prinsesse Ragnhild. Da kom det ene skipet inn klokken 10.00 og gikk klokken 14.00. Dagen etter kom det andre skipet inn klokken 12.00 og gikk klokken 17.00. Det var 19 timers overfart i begge retninger.

Komforten til passasjerene har også forandret seg. De rimeligste billettene hadde ikke egne lugarer.

– Om bord på Prinsesse Ragnhild på 70-tallet var det sovestoler akter i skipet, hvor alle fikk ulltepper. Det var 60 slike stoler som du kunne legge bakover. Det var også mulig å reise uten lugar. Da satt du, eller lå på benker og sofaer i salongen.

– På den andre Kronprins Harald var det banjer. Der bodde du hvis du kjøpte de billigste billettene på 80-tallet. Dette dekket lå i bunnen av skipet, under mannskapslugarene. Der var det ikke lugarer, men sovealkover med forheng. Og så var det et stort dusj- og håndvaskområde som var lyst og rent.

– Det var to klasser, 1. klasse og turistklasse. Kjøpte du billett på 1. klasse kunne du gå over hele skipet.

– Kjøpte du billett på turistklasse hadde du ikke lov til å gå på 1. klasse og spise eller sette deg der. På turistklasse var det kafeteria, bar og diskotek.

– Det var to resepsjoner på de gamle skipene, én resepsjonsdisk på 1. klasse og én på turistklasse. Da var det gangvei fra kaia og opp, og du gikk inn på siden.

– Bilene kjørte også inn fra siden, det var ikke akterport og baugport som vi har i dag. Skipene hadde ikke så stor kapasitet. Den første Kronprins Harald hadde plass til 150 biler og Prinsesse Ragnhild hadde plass til rundt 240 personbiler.

– «Den rette linjen sydover» var reklamen. Jeg har en fyrstikkeske med begge skipene.

Han oppsummerer sin lange arbeidskarriere slik:

– Jeg har blitt behandlet veldig bra. Det har vært fryktelig bra å jobbe her på alle måter, hvis ikke hadde jeg sluttet for lenge siden. 

Jeg møter ham om bord på selve jubileumsdagen, på Color Fantasy hvor han nå jobber. 50 år senere er mye annerledes, men ikke alt! 10. juli er igjen på en onsdag, og på menyen i messa står det pølser!