«Pikene på broen»

Skrevet av: Vibeke Scheel Aubert

Veien til styrmannsyrket har vært nesten lik for dem begge. Etter videregående har de tatt en treårig bachelor i nautikk på høyskole.

– Jeg synes det var litt intensivt med litt mye matte, du tenker jo du bare skal styre en båt, men det er mye fysikk, matte og termodynamikk. Men et fint studium, legger Anne smilende til.

– Deretter har du ett år som kadett, det blir tilsvarende lærling, men på høyskolenivå. Etter det får du sertifikatet ditt og kan være styrmann, fortsetter hun videre.

– Det er ikke veldig mange som vil satse på nyutdannede, jeg søkte på mange jobber. Så søkte jeg på en stilling i Color Line hvor det stod «erfarne styrmenn», men jeg søkte allikevel. Da ringte Tor Magne meg og sa «Vi vil satse på jenter. Hvis du vil være styrmann kan du være styrmann». Dermed ble jeg styrmann på Color Carrier. Det var fint gjort, de fleste krever erfaring, sier Anne.

– Jeg har jobbet her i ti år, og var først i forpleiningen. Deretter tok jeg den nautiske utdanningen. Da jeg kom tilbake om bord igjen var det ikke noe tvil, «Ja, selvsagt skal vi få deg inn på dekk!», sa de i Color Line. De har bare vært positive til å løfte meg opp i stilling. Det er veldig bra, smiler Gunhild.

Stillingen som styrmann er variert og spennende, de har mye ansvar.

– Vi er alltid fire styrmenn, og to styrmenn går alltid sammen. Du er aldri alene her på brua. Det er skiftordning med varierende arbeidstid, men vi må ha minst åtte timers sammenhengende fri i løpet av et døgn, sier Anne. 

– Det går i seiling, lasting og lossing. Det er styrmannen som står på rampen og har ansvaret for å plassere last, fortsetter hun.

En av de viktigste oppgavene en styrmann har er å navigere skipet.

– Vi bestemmer hvilken rute vi skal ha, i forhold til været. Begge styrmennene på vakt har like radarer og kartmaskiner, og ser hvor båter er og hvor ruten går, forteller Anne.

– Alle skip over en viss størrelse skal ha AIS, automatisk identifikasjonssystem. Det vil blant annet si at vi får opp navnet på båten og hva slags fartøy det er, fortsetter hun.

– Vi seiler skipet med en joystick, og seiler vi med full fart på 23 knop bruker vi 1200 meter på å stoppe skipet, smiler Anne.

– Vi må også tenke på trim, det skal helst være litt akterlig trim. Det vil si at skipet ligger dypere i vannet akterut enn forut, forteller jentene.

Er det mye vind eller bølger har de hjelpemidler til å stabilisere skipet. De har to vanntanker på styrbord side og tilsvarende på babord side, med pumper imellom.

– Vanligvis skal det være likt med vann i alle tankene. Hvis vi har slagside til den ene siden pumper vi vann over til den andre for å rette opp skipet, forteller jentene.

– I tillegg har vi stabilisatorer. Med én gang det blir litt sjø så setter vi de ut. Det er store vinger under vann, de ligner delfinfinner. Vi gjør alt for at passasjerene skal ha det komfortabelt, sier de samstemte.

Jobben innebærer også en del kontorarbeid og ansvar for sikkerhet.

–  Ved avgang sjekker vi passasjerlister, plassering av last og skipets dypgang. Vi sjekker også skipets tanker for vann og bunkersmengde. Dette oppgis til kapteinen ved behov, sier Gunnhild.

– Det er også styrmennene som har ansvar for brannovervåkningssystemet om bord. Det er vi som får varsel hvis det for eksempel er for varmt i en lugar. Da sender vi ned en vakt, forteller jentene.

– Vi har et veldig stort ansvar, det er lett å glemme. Når du sitter på brua får du ikke følelsen av størrelsen på skipet. For meg er det nesten akkurat den samme følelsen å sitte på Color Carrier som å sitte her. Først når du går utpå brovingen ser du hvor stort skipet er. Du har ansvar for 2400 passasjerer og 270 mannskap, i tillegg til 224 meter skip med 15 dekk, smiler Anne.

Til syvende og sist er det allikevel kapteinen som har det øverste ansvaret hvis noe skulle skje.

– Vi har en «Kapteinens stående ordre», en liste over retningslinjer. Regelen er at hvis du tenker på å ringe kapteinen så skal du ringe kapteinen.

– Jeg har vært styrmann i ett år, og jeg lærer fortsatt nye ting hver dag. Det er mange av gutta som har vært her i 20 år, det er veldig trygt å ha noen å gå til, smiler Anne.

De to jentene har litt ulike mål for fremtiden.

– Jeg har tenkt meg på land etter hvert. Det tenker jeg skal gå fint med den utdanningen vi har, sier Anne.

– Jeg ønsker å være på sjøen, ta en stilling av gangen, kommenterer Gunhild.

Hun har nylig kommet tilbake fra mammapermisjon.

– Det går fint å være styrmann og mamma. Jeg føler jeg er veldig heldig, for min samboer har en jobb hvor han kan være hjemme to uker. Vi jobber to uker på og to uker av begge to. Det fungerer veldig bra, forteller hun.

Kaptein Istvan kommer også inn på brua mens vi sitter der. Han ønsker at flere skal gjøre det samme som disse to tøffe jentene.

– Mangfold er viktig, vi har vært veldig tydelige på at her går det på kvalifikasjoner, og ikke noe annet. Det skal være rettferdig, sier han.

Det er ikke tvil om at han er veldig stolt av «Pikene på broen» og den jobben de gjør. Og han legger gjerne til rette for at de skal bli flere.