Color Fantasy 20 år

Skrevet av: Vibeke Scheel Aubert

Et nytt, stort cruiseskip skal også fylles med et stort mannskap, den aller viktigste ressursen om bord. Sammen med avdelingslederne hadde Marte, og resten av mannskapsavdelingen, en sentral rolle i denne prosessen.

– Det startet i 2004, ganske tidlig på året. Han som var markedssjef den gangen hadde et team som reiste rundt på alle skip og hadde et informasjonsmøte. Det var en presentasjon om det nye konseptet til Color Line, altså cruise.

– Alle som ønsket kunne søke og de delte ut søknadsskjemaer der og da, i papirformat. Du kunne også søke deg til en spesiell avdeling, for eksempel i nattklubben, og krysse av for at du ville være barkeeper i Tower, og skrive litt om deg selv.

Søknadsprosessen var først internt i Color Line. Det var veldig mange som ville være med på denne reisen, alle ville jobbe om bord på det nye skipet.

Avdelingslederne var også veldig involverte i byggeprosessen.

– En del avdelingsledere, som maskinsjef, hotellsjef, overstyrmann og sikkerhetsoffiser bodde i Finland i mange måneder og var med på byggetilsyn.

– Resten av avdelingslederne kom en måned før, og det første skiftet kom to uker senere. Vi hadde chartret fly til Turku.

– De måtte bo på hotell da det ble forsinkelser om bord. Det første skiftet ble ekstra sammensveiset, på tvers av avdelingene. De ble busset frem og tilbake til verftet, og på kvelden ble det mye sosialt. Den neste puljen kom etter 14 dager og de fikk flytte om bord.

Marte var også på verftet i Finland, og husker veldig godt en følelse hun hadde da kapteinen samlet alle til et informasjonsmøte i kinosalen i Turku.

– Da hadde jeg med meg en fra sjømannskontoret, hun hjalp jeg meg med papirer, og jeg husket jeg visket til henne «Og gud hjelpe meg, har jeg kontrakt til alle disse?», for det satt over 200 som skulle mønstres på, som det heter når du skal om bord og jobbe på et skip.

– Vi hadde et eget kontor og ordnet med alle papirer og kontrakter.

– Derfor føler jeg veldig tilhørighet til Color Fantasy, og senere Color Magic, fordi jeg har vært med fra starten, helt fra Finland og verftet. Det har vært litt av en reise.

Hun registrerte også en helt spesiell stemning blant mannskapene som mønstret på.

– Alle var så gira, det var en sånn entusiasme der, som jeg ikke kan huske å ha sett før. De kom fra Kristiansand, Larvik, Sandefjord, ja fra hele Color Line. Det var jo også ganske unikt, at det var ikke bare var mannskap som hadde jobbet på Oslo-Kiel.

Det var mange følelser i sving da skipet kom til Oslo, både for mannskap og for Colorlinerne som jobbet på land.

– Mannskapene på Color Fantasy og Prinsesse Ragnhild stod på dekk og vinket til hverandre da de møttes for første gang, det var er sterkt øyeblikk.

– Skipet lå også til kai i Oslo noen dager, jeg husker ikke hvor lenge, men da fikk vi i hvert fall komme om bord, vi ansatte som jobber på land. Jeg husker vi spiste middag nede i Oceanic, og da stod servitørene nedover trappen. Det føltes litt som Titanic, den flotte restauranten. Alle som var med synes det var veldig stas.

– Da skipet ble døpt 10. desember gikk mange Colorlinere i fakkeltog til ære for skip og mannskap. Det var litt synd at utdelingen av Nobels Fredspris var samme dag, det var det som fikk omtale i VG og andre norske medier den dagen.

– Vi hadde egentlig et crew, eller et mannskapskift for lite, da vi startet. Vi driftet jo Prinsesse Ragnhild helt til Color Fantasy kom inn Oslofjorden.

– Mannskapet måtte si seg villige til å jobbe dobbelt opp, de jobbet seks uker i strekk. Først var de 14 dager i Finland, så 14 dager på Prinsesse Ragnhild eller andre skip, og til slutt var de med å oppstarten på Color Fantasy, det var jo heftig.

– Det var jo ekstra heftig fordi det var et nytt skip og ny logistikk, og mye som ikke fungerte. Det var lange avstander, det var liksom ikke bare å hente maten på kjøkkenet for dem som jobbet i à la carten, det var dobbelt så langt i forhold til det de var vant til.

– Selvfølgelig ble det gjort mange justeringer underveis, men det var mye gråt, blod, svette og tårer de første ukene, tror jeg.

– Men det som var gøy var jo at de fikk være med på noe sånt, og tilbakemeldingene fra gjestene var helt fantastiske. De holdt hverandre oppe, og det var nok mye adrenalin i gang.

Overgangen fra de eldre skipene til cruiseskipet Color Fantasy skulle ikke bare merkes på skipets størrelse og luksuriøse interiør. Matopplevelsen, underholdningen, og ikke minst servicen skulle løftes til nye høyder, gjestene skulle få cruisefølelsen, det skulle være eksklusivt.

– Alle måtte gjennom Color Lines nye cruiseskole før de fikk jobbe om bord. Det var rollespill, trening i hvordan de skulle svare gjestene, og de fikk lov til å gå litt utenfor firkanten. Hvis en gjest ikke var fornøyd, eller det kom en klage, skulle de løse det der og da. De hadde blant annet mulighet til å dele ut servicesjekker.

– Han som da var linjedirektør sa at ingen skulle betale under 990,-, eller var det 1 000,-, for å reise til Kiel. Det skulle være litt eksklusivt.

– Showene var også noe helt nytt, spesiallaget for Color Line. Det var helt fantastisk, det er det jo ennå.

– Og skipsledelsen spiste jo middag i à la carten hver dag, med hvite offisersjakker og lakksko, det var cruise. De satt også og så showet, og var veldig synlige. Spesielt de tyske gjestene var opptatt av det.

For å komme på et riktig servicenivå så de tidlig at vi trengte mer mannskap.

– Det var bare å sette i gang med å rekruttere flere, vi lånte fra de andre skipene, blant annet fra Color Festival. Hele det første året var det fullbooket, det var ikke en ledig lugar.

Hun husker godt en av de første reklamefilmene.

– Vi hadde reklame på TV, som for Color Line var nytt.

– Jeg husker veldig godt den ene. Det var et par som hadde vært ute og reist med Color Line som kom hjem og skulle gå inn i oppgangen sin der de bodde. Der møtte de naboen, men de kjente dem nesten ikke igjen fordi de følte de hadde vært så lenge borte, de hadde hatt et avbrekk fra hverdagen.

20 år etter har vi fremdeles fokus på et avbrekk fra hverdagen i cruisereklamene, nå er budskapet "Det  er alltid helg på havet". Og Marte er fremdeles like engasjert, etter over 40 år i tro tjeneste for Color Line.