Color Fantasy 20 år

Skrevet av: Vibeke Scheel Aubert

Color Fantasy var en ny og stor satsning for Color Line, vi skulle begynne med cruise. Det satte store krav til både mannskap og skip.

– Vi ble sendt på cruise med Royal Caribbean Cruiselines (RCCL) for å lære oss cruise før vi skulle mønstre om bord på Color Fantasy. Vi var på et fire- eller femdagers cruise i Karibien, det var kjempegøy!

– Der skulle vi lære å gå i hvit uniform og hvordan vi skulle oppføre oss. Color Line ville at vi skulle gjøre det samme som de gjorde på cruise i utlandet, det var litt artig det da. Vi hadde også gjort det på Prinsesse Ragnhild og Color Festival, så vi var litt forberedte. Det ble videreutviklet da Color Fantasy kom.

– Og vi gikk på cruiseskole her i Oslo. Da krabbet vi rundt på gulvet, vi hadde mye moro med det. Du skulle prøve å legge deg litt ned for å lære å være med på det meste, være litt leken.

– Vi skulle også lære å gå rundt og snakke med passasjerene, slik at de skulle ha det hyggelig og trives om bord. Det var mye mer av det enn vi hadde hatt tidligere, og enklere på et stort og fint skip. Det var veldig ålreit.

Vi hadde et fabelaktig mannskap som delvis ble håndplukket for å bli med, de gjorde en kjempejobb.

– Kapteinene var veldig involverte i prosessen med å plukke ut det mannskapet vi ville ha med, særlig lederne. Det var viktig, så vi enklere kunne forstå hverandre. Da er det veldig nyttig at du har jobbet sammen med dem på andre skip, at du kjenner hver og en. Hva de er gode og dårlige på, og får en riktig sammensetning av besetningen. Det var veldig artig å være med på det.

– Det er ikke kapteinen alene, det er hele gjengen sammen som skal gjøre jobben. Det blir som et fotballag, du er avhengig av alle rundt deg. En kaptein blir ikke bedre enn besetningen, og hvis du vet det har du det veldig bra sammen med besetningen også.

– Som kaptein er det også viktig å vite at alt det sikkerhetsmessige er hundre prosent til enhver tid, og sette de riktige folkene på de ulike jobbene.

Erling fartet mye frem og tilbake til verftet i Turku, og husker særlig den første prøveturen med skipet veldig godt.

– Borte i Finland foregikk det mye. Jeg husker blant annet den første prøveturen vår. Det skulle være à la carte restaurant helt akterut, og Wärtsilä som bygget maskinene hadde lovet at det skulle bli helt rolig og fint der. Da jeg kom bak i restauranten, under prøveturen, satt nybyggingsdirektøren og gråt. Vi skjønte fort hvorfor, fordi det ristet noe så forferdelig. Og så sa han «Det her går til helvete», det var helt krise.

– Nybyggingsdirektøren ringte umiddelbart, klokken fem om morgen, til en propellspesialist i Veritas og spurte om han kunne komme. Propellspesialisten reiste til Finland i all hast. Han kom om bord og sa at det trengtes noen spesielle propellblader. Uken etter ble det en ny prøvetur med de nye propellbladene. Da startet vi opp og kjørte litt hardt igjen, og satte på luften som fløt utover propellbladene, som skulle forhindre skjelving opp i skipet. Og så ble de store søylene som støtter propellakslene fylt opp med sand for å ta vibrasjonen.

– Da satt han inspektøren bak der igjen, og med en gang vi slo på luften ble det helt stille, helt dønn stille, slik det er i dag. Han satt med hånden på hjertet og var veldig lettet. Endelig hadde vi truffet, takket være spesialisten fra Veritas. Det var akkurat som en svane som gikk gjennom vannet da vi fikk det til, og vi fikk cruisefølelsen. Da var vi kjempefornøyde, det var mange som ikke trodde det skulle gå bra.

På prøveturene fikk ikke kapteinene seile selv, det var verftskapteinene som tok disse. Først den dagen Color Fantasy skulle seile fra verftet i Finland til Oslo fikk Color Lines kapteiner overta. De var to kapteiner på overtakelsen.

– Den dagen vi skulle gå var det bare å hoppe over til spakene, og seile ut fra Turku opp til Oslo, det var utrolig moro. Det var noen småting, fordi alt var nytt for oss. Men det gikk utrolig bra, takket være hele mannskapet.

– Det var mye tåke den første innseilingen, men det var vi vant til fra de eldre skipene. Jeg har seilt på Oslo–Kiel siden 1978 eller 79, jeg startet som styrmann, så jeg har vært lenge på denne ruten.

– Jeg begynte på første Prinsesse Ragnhild. Vi seilte med dårlig radar, og da hadde vi de gamle kaiene på Filipstad, og kaffekaia ved siden av. En gang var det så tjukk tåke at vi la til ved feil kai, ved kaffekaia. Vi måtte bakke ut igjen, og legge til på rett plass.

Han var veldig spent på hvordan det skulle bli å seile det store cruiseskipet, særlig ut og inn av den trange Oslofjorden med ulike seilingsforhold.

– Color Fantasy fungerte utrolig bra med én gang, både ut og inn av Oslofjorden. Selv om det har vært noen småsaker, så gikk det enda bedre enn forventet. Vi måtte lære å seile skipet på en grei måte, og senke farten, tilpasse oss etter vindforholdene og teste ulike kurser så det ikke skulle bli for mye bølger. Da sparte vi også bunkers og tok vare på bryggene langs fjorden. 

– Det var jo en stor overgang fra de eldre skipene, men Color Fantasy og Color Magic er mye lettere å manøvrere. De har bra kraft i motorene og baugpropellene, og er mye lettere å manøvrere enn Prinsesse Ragnhild som ikke hadde baugpropeller, men dobbeltpropell. De er mer like den siste Kronprins Harald å manøvrere, men mye større.

– I Kiel må vi bakke ganske langt inn. Det hadde vi begynt å gjøre med Prinsesse Ragnhild, men det var mye enklere med Color Fantasy, selv om skipet er stort. Utstyret på broen var nytt og var bygget opp av Wärtsilä, så alt fungerte veldig bra fra begynnelsen. Vi hadde en god del prøveturer, og fikk luket vekk det meste.