Color Fantasy 20 år

Skrevet av: Vibeke Scheel Aubert

Han kom fra Prinsesse Ragnhild, som var regnet som en stor båt på den tiden, til Color Fantasy. Hele mannskapet ble fløyet til verftet i Finland fra Sandefjord, og var der i 14 dager.

– Vi kom til Kværner Masa Yards, og så det digre skipet som lå nede ved kaia, det var stort. Og da vi gikk om bord første gang, stod vi som unger i en godtebutikk! Det var så kult. Vi gikk rundt på verftet for å bli kjent med skipet, finne ut av ting, og ikke minst bli kjent med hverandre.

Størrelsen på skipet gjorde ikke mindre inntrykk første gang han så det ligge til kai i Oslo.

– Da bodde jeg i Sandefjord, og kom kjørende rundt svingen fra Vika og inn i rundkjøringen. Da så jeg hvor stort det var, sammenlignet med Prinsesse Ragnhild. Det var heftig. Broen på Prinsesse Ragnhild var på dekk syv, på Color Fantasy går gjestene om bord på det dekket.

Mannskapet måtte gjennom en cruiseskole før de startet om bord.

– Litt fleipete kan du si det var et smilekurs. Vi skulle bli flinke til å ta imot gjestene på en god måte, få dem til å føle seg bra, at de ble tatt vare på. Vi skulle ikke si nei. Det var et bra kurs, vi levde det ut så godt vi kunne.

Det var det andre skiftet som fikk jomfruturen, selv mønstret han på 16. desember 2004. De første 14 dagene ble heftige, det ble veldig mye overtid.

– Det var helt vilt, det kokte med folk. Og mye utstyr manglet i starten, blant annet kjøleskap og servicebord. Det var gøy, slitsomt og lærerikt, men først og fremst gøy. Vi ble flinke til å improvisere hele tiden. 

– Når det «eksploderte» greide jo heller ikke kjøkkenet å følge med, og det forplantet seg. Ventetiden på de obligatoriske 20 minuttene vi hadde som mål, ble gjerne to eller tre ganger så lang. Da hendte det at jeg stod foran bordet og sang for gjestene, for å få tiden til å gå.

– Men vi kom i mål, og de fleste var fornøyde.

Allerede den første dagen fikk han satt lærdommen fra cruiseskolen ut i praksis.

– Da kom en diplomatfrue med mann, som vi kjente ganske godt fra Prinsesse Ragnhild. De kom ned trappen til à la carten og ville gjerne ha tartar. Vi skulle ikke si nei, så jeg tenkte det må jeg fikse.

– Vi hadde noen små kort som viste hvor ting var, og jeg fant ut at vi hadde tartar i Observation Lounge. Jeg sa «vær så god, sett dere ned», serverte dem øl og akevitt og føk opp til dekk syv, og helt foran.

–  Det var kø til heisen og kø overalt. Jeg brukte sikkert tjue minutter til en halvtime for å få tak i to tartarsmørbrød, men de fikk det de ønsket seg. Slik var det i starten, det var mye løping.

De som kom fra andre skip hadde lært seg noen knep.

– Vi gamlegutta som hadde jobbet en stund brukte gode sko. Alle de nye, som kom med nye sko, hadde så gnagsår at de holdt på å dø.

A la carte restauranten ble langt mer populær enn forventet, alle gjestene ville ha litt luksus. Gamlegutta hadde noen triks for å kjøpe seg litt tid når det stod på som verst.

– Vi lurte hovmesteren en del. Det var så mange bestillinger at hvis gjesten ikke hadde kommet kvart over seks, og de hadde bestilt bord til klokken seks, stod det 400 som ville ha deres bord. Da ble det solgt til noen andre.

– For å kjøpe oss litt tid skrev vi et fiktivt lugarnummer på bordplanen til hovmesteren, da fikk vi puste litt og kunne hente oss litt inn.

– Det var også noe bare vi gamlegutta visste om, det visste ikke de nye. De slet mer enn oss.

For at gjestene skulle få en skikkelig cruisefølelse spiste skipsledelsen middag i restauranten hver kveld, i hvite uniformer.

– Hver kveld, det første året, kanskje i to år, skulle skipsledelsen ned til oss og spise.

Det har vært et par episoder der de hvite dressjakkene deres ble fulle av saus på ryggen. Sånt skjer, det var selvsagt ikke med vilje.

– Etter hvert ble de veldig lei menyen, det var den samme menyen hver kveld. Da kom en av kapteinene på en lur idé.

– «Nei, nå kan vi vel ta mannskapsmat, jeg vet de har fårikål i dag – det har jeg lyst på!»

Siden fikk de mat fra byssa, det var de veldig fornøyde med.

Pål husker også en morsom historie da han og kollegaene skulle ha det litt gøy med dem som jobbet i gourmetrestauranten, i forbindelse med et mannskapsbytte.

– Du hadde «gourmeten», hvor alt var striglet og fint, slik det er fremdeles. Og så hadde vi à la carten, som var litt «løsere i strikken».

– De hadde sine gullservietter som de brettet fint, og alt var gjort klart til at det nye mannskapsskiftet skulle komme. Så gikk vi opp på kvelden, de var ferdige før oss, og byttet alle deres servietter med rosa servietter fra buffeten, formet som hatter.

– Det ble ikke så godt mottatt. Hele skiftet mitt hadde dratt hjem, jeg skulle jobbe ekstra og var den eneste som stod igjen. Jeg fikk så ørene flagret!

– Vi har tullet litt med hverandre i årenes løp.

Det var mange gjester som reiste ofte, og de hadde gjerne et favorittmannskap.

– Det var veldig mange faste som reiste, når de visste at vi var på jobb, eller hvilket skift som var der.

– Da fikk de sitt faste bord, og vi visste hva de skulle ha å spise. Vi var på fornavn med dem.

Fremdeles er det mange stamgjester, og Pål er en av dem som gjør at gjestene kommer tilbake igjen og igjen. Nå er han restaurantsjef på Color Magic, og drar fremdeles nytte av lærdommen fra cruiseskolen – det er sjelden han sier nei.